Reiseblogg fra Travellerspoint

Ho Chi Minh - Vietnam

99% død

semi-overcast 35 °C
Se Reiserute på henninkm's reisekart.

Jeg skulle visst bedre enn å sette meg på et fly på fredag den 13. Flyturen gikk bra, men da jeg lander føler jeg meg dårlig. Jeg svetter, beina svikter og jeg er svimmel. Jeg ber en taxi ta meg til nærmeste hotel med a/c og jeg sovner uten å blunke. Midt på natta våkner jeg og føler meg mildt sagt vanvittig dårlig. Jeg føler virkelig for å dra til sykehuset, men jeg er ikke i stand til å se eller komme meg ut av senga og har krampetrekninger. Komisk. Der og da trodde jeg det virkelig min siste time var kommet og det var punktum finale for vesle Henning. Hvis det er mulig å bli enda bleikere var jeg nok det. Jeg kan ikke gjøre annet enn å vente på å få sove igjen.
IMG_3199_1.jpg
Overrasket over å faktisk våkne opp igjen, føler jeg meg ørlite bedre. Likevel går hele dagen før jeg er i stand til å komme med ut av senga. Godt dobesøk ikke meldte seg. Først etter 2 døgn er jeg klar for å komme meg ut på gata for å spise. Mulig det var noe kryptonitt i nærheten, ellers aner jeg ikke hva som traff meg. Jeg antar det er i slike stunder man blir reflektert, solidarisk og får et annet syn på livet. Vel, det skjedde ikke. Det kjedelige er at jeg må sette strek over den noen hektiske planen jeg har for Vietnam.

Kjært barn har mange navn, så velg og vrak - Ho Chi Minh, HCMC eller Saigon. Byen var hovedstad i tidligere Sør-Vietnam og er fortsatt landets største by med 5,4mill innbyggere. Som mange andre byer i Sørøst-asia ser man en rivende utvikling, og det ble meg fortalt at byen har mer enn 3,5 mill mopeder. Ratio’n kjøretøy/innbyggere er skremmende, og selv om det ikke går smertefritt fletter det det hele seg sammen på en merkelig måte. Tenk hvis vietnameserne skulle være som gærne nordmenn, hver sin SUV.

Det som derimot driver deg til vanvidd er den vanvittige tutingen hele tiden. Jeg har ikke noen bra måte å beskrive det på, det må bare oppleves. De tuter oftere enn hvert sekund. Prøv og forsøk å sove på bussen når kompressorhornet runger i øret oftere enn Ari bruker stemte s’er..
IMG_3202_1.jpg
Trafikken i Asia er jo ikke helt som hjemme, men det er store forskjeller mellom landene. Stopper bilene, eller skal man flytte seg. Her er det definitivt siste alternativ, flytte seg! Ellers ender du fort opp som morgendagens kjøtt i en nuddelkopp Mr Lee. Mens andre turister løper febrilsk over gata og priser seg lykkelig hvis lemmer og lester er i behold, er jeg blitt ganske varm i trøya etter 1,5mnd og glir enkelt over gata.

Reise alene har gått bra så langt, nye venner finner man overalt. Begynner riktignok å bli litt lei den sedvanlige runden, ”Hei, jeg heter Henning og er fra Norge. Norge er kjent for olje, laks, binders og gul opera...” (ingen har peiling på hva en ostehøvel er). Føler meg som på et møte med Anonyme alkoholikere. Og vennene blir for det meste kun for ”one day stands”, med hyppig partner skifte.

Selgerne her er slitsomme, de bryter deg virkelig ned. Det er ikke det at de er så veldig innpåslitne, det er bare det at de er på deg hele tiden. Aldri fred å få. Kanskje de er mer merkbare når man reiser alene? En som definitivt fortjener plass her er en kar som kom bort til meg slepende på konfetti-kanon (!) han ville selge meg. Størrelse som en gammeldags TV. Er dette virkelig noe man kjøper på impuls? Synd han ikke snakket engelsk for jeg var veldig interessert i å vite hvor mange han faktisk solgt på årsbasis, eller på milleniumsbasis for den del. Én annenhver Olsok? Ja, jeg bet ikke på.
IMG_3204_1.jpg
Overalt hører jeg, ”Hey handsome!”. Det er riktignok sant, jeg er uimotstålig kjekk. Hvertfall sånn jeg føler meg etter noen dager her. For en slump penger mangler det heller ikke på tilbud fra kvinnemennesker, og heller tvilsomme kjønn, som vil være mor til mine barn. Antar det er derfor myntenheten er kalt Dong? Ja, jeg bet ikke på her heller gitt!
IMG_0058_1.jpg IMG_0056_1.jpg
IMG_3201.jpg

Skrevet av henninkm 05:21 Arkivert i Vietnam Tagged backpacking Kommentarer (0)

Nord-Thailand & Bangkok

En helt annen person med müesli på tanken!

semi-overcast 36 °C
Se Reiserute på henninkm's reisekart.

Ikke sitt med kaffekoppen i hånda, jeg har vært på matlagingskurs! Og ingen Espelid triks her i gården. Alt ble gjort fra scratch. Plukke råvarer på markedet, lage eget krydder og sauser (blant annet ved å stå med morter i over 30min, slitsomt) og mikse det hele sammen til noe spisbart. Nøktent og subjektivt må jeg si at det er noe av det aller beste jeg har smakt. Bare ikke gjør dere noe forventninger om oppdisking av retter senere i sommer. Som thaiene sier, det som læres i Thailand, blir i Thailand???
IMG_0558.jpg IMG_0574.jpg
Vi har forresten enda ikke forlatt Chiang Mai etter at vi kom tilbake etter biker-livet. Som om vi ikke var lei nok av motorsykkelryggen bestemmer vi oss for å være superturister og prøve ut elefantryggen også. Sammen med litt rafting, bambusflåte-tur, nattmarked og diverse dill får nok være nok og vi setter oss på toget mot Bangkok, med én dags stopp i Ayuthaya.
P1020554_1.jpg IMG_0416_1.jpg
Ayuthaya er nok et UNESCO World Herigtage sted her borte. Ikke rent få sånne steder har blitt svinset gjennom så langt på reisen, og for å være helt ærlig begynner og bli mer enn mett (enda mettere enn jeg later som å være etter en halv skive kokt torsk på julaften). Trenger man virkelig se 100 ruiner, 1000 Buddha’er eller 10 000 templer til med mindre det er noe ytterst spesielt? For meg er det mye mer interessant å ”gjøre ting” fremfor å ”se ting”. Uansett, det var den østrogenstyrte av oss som dro oss dit.
IMG_0605.jpg IMG_3191.jpg
Nuvel, endelig i BKK (Bangkok). Og godt er det. Særlig etter timer med jernhesten, thailandsk klasse 3. Var her en tur tidligere i vår, da på et helt annet budsjett, og byen har definitivt sjarm. Selv om selgerne til tider er slitsomme og jeg spør meg selv om hva vitsen er å spørre meg om jeg trenger tuk-tuk sekundet etter jeg trår ut av en taxi?

På det meste teller entourage’n oss 3, Kendra, Francine, Jarren, Adam, Adam, Adam og kjæresten til Adam. Ja, det var 3 stk av dem! Adam jeg reiste med i starten har nettopp sluppet ut etter 10 dager som monk. Ikke tull, men monk-tingen var tull derimot. Nr 2, Adam fra Gibbon Experience og vi bumper tilfeldig inni Adam #3, en vi kjenner fra Singa. Det er også sykt hvor mange personer man blir kjent med på veien man treffer om igjen. Folk jeg traff på Borneo treffer jeg igjen i Laos, fra Filippinene treffer jeg igjen i Kambodia, Malaysia i Thailand osv osv.

For de få av dere som har fulgt med her på siden, det var verken snipp, snapp eller snute på den eviglange kinavisum-jakten. La OL-fakkelen leve, jeg er inne – wuhu! Ved en feiltakelse tror jeg. Systemet var lagt opp slik at ved henting måtte man først betale, så hentet passet. Jeg gjorde også slik, men da jeg sto klar for å motta passet var det som vanlig ”problem”. Jeg satt til etter stengetid før jeg endelig fikk passet mitt tilbake – med visum. Jeg bryr meg ikke nevneverdig om hva de drev på med, men at det kan være så vanskelig...

Nå blir altså planen å reise rundt noen dager på egenhånd før jeg treffer resten av klassen fra BI i Beijing. Ellers kan dere allerede merke av 16.juli i almanakken, da stempler vi Noruega i passet:)

Planen:
13-20.juni Vietnam
20-21.juni Macao
21-25.juni Hong Kong
25.juni-16.juli Kina

P1020648.jpg P1020631.jpg P1020630.jpg IMG_3188.jpgIMG_0576.jpg
P1020628_1.jpg P1020617_1.jpg
IMG_3179_1.jpg IMG_0304.jpg

Skrevet av henninkm 10:26 Arkivert i Thailand Tagged backpacking Kommentarer (0)

Thai Angles

Bikers for et par dager

semi-overcast 26 °C
Se Reiserute på henninkm's reisekart.

Grenseovergang mellom Laos og Thailand må være noe av det mest latterlige jeg har vært borti. Kunne lett tatt med meg 10 elefanter, ræva full av opium eller en hel Al-Qaida-tropp uten å få en eneste mine skjært på tollernes fjes. Jeg valgte å smugle 6 Kinder Buenos og ble svett nok av bare det! Kanskje varmen?

Vi, oss to gutta, møter Stepanka i Chiang Mai (1,6mill) nord i Thailand. Vi runger enstemmig i for å sjekke ut livet på motorsykkelryggen noen dager. Siden all skilting er på thai (egne bokstaver), finner vi riktig riksveinummer og peiser på ut av storbyen. Etter vel 2 timer vender undertegnete hodet mot himmelen og stiller seg mer enn skeptisk til om trioen putrer avgårde i riktig himmelretningen. Riktig nok, feil vei! Ingen av oss har hale vi er villig til å stikke mellom beina, så istedenfor å ta en 180 grader svinger vi av riksveien og opp i fjellene. På langt nær noen short cut, men det ga oss en ypperlig mulighet til å ”bonde” med lokale, prøve ekte tradisjonell landsby-mat og beskue fantastisk natur.
IMG_3121.jpg IMG_0456.jpg

Vel oppe i den avsidesligende øde fjellheimen spretter det plutselig ut av ingensteds en vilt fremmed gjøgler ut i veien. Han snakker ikke et ord engelsk, og jeg kun 3 ord thai, likevel tar vi hintet om at han gjerne vil ha en haik. Selv om karen åpenbart neppe har 7 somre og 7 vintre i magan eller kan løpe til verdens ende på 10 sekunder, tenker jeg som Askeladd'n at hvis jeg drar han med meg har jeg kanskje sjans på prinsessen og halve kongeriket.

Karen spretter mer en villig oppå og tar et urovekkende fast grep rundt mageregionen. Ei heller tar det lang tid før jeg merker at min nyervervede ”eksosrype” har en frekk ånde og jeg er noe usikker på den gamle skrotten noen gang har vært i kontakt med såpe og vann. Noe jeg derimot kan konstatere er at hans edle deler tilsynelatende viser stor kjærlighet for den noe humpete veien...
P1020572.jpg

Det hele utformer seg til rene parodien da vi ikke er i stand til å bli kvitt ”Mr Hobo”. Uansett hva slags slu triks vi trekker ut av ermet finner han veien opp på setet bak meg. Etter vel 50km kommer luka vi lenge har lett etter, Mr Hobo må på bimmelim. Vi lar han såvidt sette i gang før det viner i dekkene og vi forsvinner i en røyk av støv og eksos. Frekt og uforskammet, men situasjonen krevde handling.

Videre oppe i fjellene blir det mørk og kaldt. T-skjorte og shorts duger definitivt ikke på sykkelryggen i over 2000 meters høyde.

Neste dag får vi konstatert noe vi har antatt lenge. Vår desorientert menneskelige GPS og kartet, som mer og mer ligner på noe laget i tegning, form og farge av en 10åring, har samarbeidsproblemer. Det fører til at vi noe ufrivillig havner i en kontrollpost på grensen til Burma. Noe som er halvveis no-go zone om dagen. Passet, ja det ble levert som pant for mopedene. Dette fører til senkete øyebryn hos gruppen grensepatrultører. Ikke skjønner jeg hvorfor, men uten pass er det tydligvis ”problem” å (og?) selv vende tilbake. Heldigvis har vi en i teamet med mer sjarm og større kløft enn deres kjære nordmann til å vri oss ut av situasjonen.

Dag 3 føler vi oss bokstavelig talt ett med sykkelsetet og jeg regner med at det var derfor Martin bestemmer seg for 2 ting. Første på morgenkvisten velger han å låse nøklene inn i rommet under setet på moped. Å få noen til å dirke en lås skulle vise seg vanskelig selv på den thailandske landsbygda. Så ”strike #2”, kun kilometre etter å ha fått start på doningen bestemmer mister Tjekkia seg for å utføre et ublidt møte med asfalten for så å forsvinne ut i periferien. Heldigvis fører det stort sett til kun matrielle skader og smadret selvtillit.
IMG_3156.jpg

Ellers vil jeg bare medele at jeg fortsatt er operativ på mitt norske nummer. De som ønsker seg en liten ting brakt hjem fra østen, kan jo kanskje tazte avgårde en liten sms - hint hint. Skulle nummeret tilfeldigvis være "borte" er det fortsatt 952 87 749:)

P1020579.jpg IMG_0519.jpg P1020584.jpg

Skrevet av henninkm 21:03 Arkivert i Thailand Tagged backpacking Kommentarer (0)

Gibbon Experience

semi-overcast 28 °C
Se Reiserute på henninkm's reisekart.

Måtte regelrett selge sjæla mi for å få råd til denne tilsynelatende overprisete ”experience’n”, men dæven døtte er det noe av det heftigst jeg har gjort.

Kort, Gibbon Experience foregår i Bokeo naturreservat vest i Laos, på grensen til Thailand. Et privat prosjekt for å prøve å forhindre avskogning, ulovlig hogst og ”slash n’ burn”(brenne skog for å lage rismark). Området er for stort for skogvokterne å overvåke og det trengs hjelp fra de lokale stammene i området. Med tiden skal hver dal ha en trehytte med utsikt over dalen. Hver stamme i området får en dal og en hytte å holde oppsyn med. For å få inn penger til prosjektet er hyttene åpnet for turister.

At pengene brukt går til et bra formål er vel og bra, men vi kom for en helt annen grunn. Området er nemlig dekket av jungel tettere enn den svarteste afro. For å gjøre det mulig å forflytte seg raskere enn en snegle er området dekket av et stor nettverk av kabler, fra fjelltopp til fjelltopp. Man bare hekter seg på kablen, noen over 500 meter lange og 150 meter over bakken, og rutsjer (hvis det er et bra norsk ord for ”glide”) over til andre siden. Heftig! Den raskeste oppnår man en hastighet på over 100km/t:o Og sikkerhet, ja det var ingen.

Kun Martin og jeg som tok oss råd (hadde lyst) å være i jungelen i 3 dager. Jeg mener, dette er langt utenfor allfarvei. Dag 1 startet med en 3 timers tur rett inn i skauen som neppe hadde vært mulig med noe annet enn en Landcruiser, ballongdekk og lavgir. Siden det er regntid og dårlig føre måtte vi flere ganger ut å dytte, og veien (hvis man kan i det hele tatt kalle det en sti) så humpete at selv en norsk velpolstret rumpe begynte å klage.
IMG_3016.jpg IMG_0133.jpg

Vi, 1 kanadier, 2 amerikanere, 3 briter og oss, starter omsider den siste vandringen inn i jungelen som ikke er mulig med bil. Kanadieren hadde forresten den verste munndiaré jeg har opplevd. Noe annet regntid betyr, igler. I hopetall! I starten prøver man febrilsk å knipse dem av før de suger seg fast. Etter en stund gir man bare f... og plukker av de blodsugerne som har satt seg fast den siste halvtimen. Og ja, de fester seg også på mer eller mindre spennende steder...
IMG_3083.jpg

Vi rutsjer oss opp i den første trehytten. Gleden blir dog noe kortvarig da første advarsel melder seg - slange. Og den er meget GIFTIG! Vår guide evakuerer oss øyeblikkelig. To netter i jungelen virket med et mer fryktinngytende enn først antatt.
IMG_0154.jpg

Vi bruker dagene på å rutsjer videre inn i jungelen mens vi på veien studerer dyrelivet, vakre vannfall, klatrer hule trær og leter etter dette beryktete gibbondyret. Gibbon er en helt spesiell type små aper og området skal visstnok være et av de beste stedene å finne de på. Vi så ingen:(
IMG_0198.jpg IMG_0165.jpg

Kvelden dag 2 begynte det å tordne og regne noe hinsides. Selv med lyn og nordavind fra alle kanter ”overbeviste” guiden oss at det var fullstendig trykt å rutsje. Altså, tjukke stålkabler hengende høyt over bakken, hva kan overhode skje???

Etter å ha fått varmen i kroppen igjen, ved hjelp av litt lokal whiskey, finner vi ut ved leggetid at det ikke er kun oss som liker å søke ly under taket oppe i trehytten. Hvertfall edderkopper større enn hånden, rotter, flaggermus og en god del kryp jeg ikke en gang vet navnet på er av samme oppfatning. Vi sover alle ”trygt og godt”.
IMG_0268.jpg IMG_0269.jpg

Så selv om sjæla ble solgt (fikk ikke så mye) er dette klart det beste så langt på reisen og noe som sent går i glemmeboka (noen som har en utgave?). Sjelden har jeg fått mer ”bang for the buck”.

IMG_0227.jpg IMG_0230.jpg IMG_3026.jpg IMG_3050.jpg IMG_3032.jpg IMG_3076.jpg

Skrevet av henninkm 03:36 Arkivert i Laos Tagged backpacking Kommentarer (0)

Laos

Forelsket

semi-overcast 25 °C
Se Reiserute på henninkm's reisekart.

Si forvel til smog, millioner av mopeder, mobildekning og innpåslitne selgere og si ”sábqai-dii” (hallo) til frisk luft, gjestfrihet og fantastisk natur. Ja det er rett og slett bare å lene seg tilbake(hva nå man måtte sitte i), landet er fantastisk. Ryktebørsen sier at selv om gutta regjerer landet offisielt skal ryktene ha det til at det kvinnene som virkelig styrer showet (pøh). Trist er det på bakgrunn av å velge dårlige naboer har blitt et av verdens mest bombete land.
IMG_3000.jpg

Ok, litt tilfeldig at vi havnet i Laos. Planen var egentlig å stikke til Thailand etter Kambodsja. Hjulene ble imidleritid fulle av kjepper da vi finner ut at tjekkerne kun kan forlate Kambodsja med fly. Lang og merkelig historie. Billigste billett sier Laos og våre reiseplaner ble fort endret. Helt tilfeldig og intetanene finner vi ut på flyplassen at vi er på samme fly som Kendra, Francine og Yuri, som vi egentlig hadde sagt ”See u never” til kvelden før. At flyet hadde fått et Dash-8 til å se ut som flyvende juvel får heller bli en annen historie.
I påvente av alle ”tuk-tuk”-sjåførene skal løpe deg ned utenfor flyplassen spenner vi fast sekken og gjør oss klare for gå inn i løvens hule. Men ingenting skjer. Riktignok er det et par ”tuk-tuk”-karer her, men de løfter ikke finger. Dette er synomymt for landet, slappere og mer laid back enn undertegnete. Virkelig (signifikant)forskjellig fra nabolandene.
IMG_2915.jpg IMG_2946.jpg

Hovedstaden Vientiane (200 000 innb) får selv Trøkstad til å virke metropolisk, så vi henger oss på de 3 jentene og setter kursen fort nordover mot Luang Prabang. Veistrekket mellom Vientiane og Luang Prabang er noe av det mest spektakulære jeg har opplevd. Utrolig vakker natur med imponerende kalksteinsklipper (begynner nesten å føle meg litt gammel over å bli så oppspilt over natur). Vi gjør et stopp omtrent halvveis på et sted vi har hørt mye om. Eller, stedet gir jeg f.. i, det er noe helt annet vi stopper for. Her kan man låne seg tube og seile nedover elven. Best av alt er at det er en bar i hver sving. Turen nedover elven tar 2 timer hvis man tar den non-stop. Unødvendig å si ble det neppe satt noen ny ”raskest-ned-elva-rekord”. Henning likte seg.
IMG_2897.jpg

Det er ikke vanskelig å bruke 3 dager i vakre, rolige Luang Prabang. Vi besøker fantastiske vannfall, imponerende grøtter og selvfølgelig et par templer før nesa vendes mot den thailandske grensen. Bussturen er noe som sent går i glemmeboka. Vi møter opp ved planlagt avgang og oppdager at den spliter nye bussen vi ble lovet ligner like mye som Big Mac’n gjør på bildet. Siden det er god plass i bussen sier vi jaja og hopper inn. Tiden går og bussen fylles sakte med sikkert opp, for det meste av andre turister (som er like sjokkert). En time etter avtalt tid starter sjåføren opp kjerra, men ikke tro det betyr at turen starter. Sjåføren hadde forresten åpenbart fått i seg et par opium ekstrakter. En lokal famile dukker opp og skal tydligvis ha med både seg selv og den nyinnkjøpte sofa’n inn på den allerede overfylte minibussen(folk må stå). Med diverse sirkustriks er vi endelig klare for avgang, tror vi. Men nok en lokal skal med, akkompangert med sine 3 høner. 1,5 time etter opprinnelig avgangstid er vi endelig ute på veien. Etter diverse breakdowns og stopp uten noen form for logikk ender vi opp med å bruke 16 timer på rundt 30 mil, reising i Laos er treigt! Men med den siste plata til Jack Johnson snurrende i lommedisco’n forsvant timene nesten like fort som damene på byen (tolk den dit dere vil).

Og forresten, jeg skal aldri mer klage over norske riksveier...
IMG_3015.jpg

IMG_2959.jpgIMG_0091.jpg IMG_2974.jpg IMG_2994.jpg IMG_0037.jpg IMG_2946.jpg

Skrevet av henninkm 05:14 Arkivert i Laos Tagged backpacking Kommentarer (0)

(Innlegg 6 - 10 av 21) « Side 1 [2] 3 4 5 »