Reiseblogg fra Travellerspoint

Kambodsja

De har müsli, dog ikke grønn go’dag:)

overcast 38 °C
Se Reiserute på henninkm's reisekart.

Svaret er ja til spørsmålet alle stiller seg, kambodiseanske jenter er heite. Planen var å møte Stephanka og Martin i Phnom Penh (hovedstad, 3mill) og dra videre nordover for å se på berømte templer.

”Det er bedre å arrestere 10 uskyldige enn å la én skyldig gå fri”

Historien til Røde Khmer, en av verdens mørkeste stunder, burde være godt kjent. Overalt er det spor fra Pol Pots tid og det står som et testament på hvor lett det er å ta over makten og virkelig totalt ødelegge sitt eget folk. I utgangspunktet var ikke trangen for å se massegraver og andre grusomheter stor. Føler likevel at det er viktig å vise respekt til historien og virkelig se og lære hva som har foregått. Vi dropper massegravene, men tar turen til Tuol Sleng. Tuol Sleng, kalt S-21, var en skole som av ble omgjort til torturkammer som på det verste tok liv av over 100 personer om dagen. Svart/hvitt bilder, illustrasjoner og torturredskaper forteller en grusom historie uten behov for ord, man mister virkelig munn og mele. Det var et besøk jeg på ingen måte nøt, men jeg er likevel glad jeg tok turen.
IMG_2746.jpg

Livet med tjekkerne ble en ny opplevelse. Uten at vi nødvendigvis hadde det før, er kakerlakkfrie rom, buss med A/C og fugleinfluensafri mat en saga blott. Kall det gjerne et skifte fra bratpacking til backpacing. Deres kjære skribent blir som den barmhjertige samaritan å regne i forhold til disse kronetellende gjerrigknarkene fra Østblokken.

Fra Phnom Penh følger vi turistrute #1 gjennom landet til Siem Reap, byen som huser de mest kjente templene fra det gamle Khmer-imperiet, bygget mellom det 9. og 13. århundre. Som verdens største relgiøse bygning er Anchor Wat det mest kjente templet, som vi utforsker allerede ved soloppgang! Resten av dagen går med til flere templer som Bayon og templet hvor Tomb Rider ble filmet. Jada, følger i Angelinas fotspor.

Vi er heldig og møter en mann som villig forteller om tiden med Røde Khmer var. Med glødd og entusiasme, som går selv Røed Ødegaard en høy gang, begynner han raskt å fortelle om Mr Coke. Mr Coke er den lokale helten og nesten selvsagt er han er 2,5 meter høy, sterk som 10 vannbøfler og et hjerte av 1000 karat gull. Neppe direkte objektivt, men desto mer fasinerende, var historien da Mr Coke ene og alene tok seg av en hel tropp fra Røde Khmer, en etter en med sin bazooka!

Etter litt nøl ble etterhvert den lokale snacks’n utprøvd. For dere der hjemme som ytrer av lyst til å prøve, her er oppskriften.

1 Håndfull friske usalte peaøtter
1 Håndfull nyfangete gresshopper
1 Slump ugjennomsiktig vegetablisk olje

Skrell og vask penøttene. Mens peanøttene tørker, knekk av bakbeina og legg hoppene på ryggen. Fyll så en og en hoppe analt med én peanøtt. Det hele ristes lett i en uvasket wok i 2-3 minutter. Servers avkjølt.

Passer fortreffelig med Snack Wine (ble prøvd).
P1020338.jpg

Ellers så har gjengen blitt utvidet for et par dager, da vi tilfeldigvis treffer noen fra Singapore. En noe spesiell tropp er vi og ligner mer på et sirkus på rundreise enn turister. Vi er nå: Kendra, en amerikansk/taiwanesisk avholdskvinne. Fra England, den lesbende Francine, den mørkeste negeren verden har sett. Yuri en temperamentsfull meksikaner født og oppvokst på tequila, tjekkerne med sin noe vaklende engelsk, og meg selv (fylle inn den beskrivelsen dere finner mest passende). Vi kaller oss selv United Colors of Benetton.

På tampen et lite reisetips. I Kambodsja er det mulig å tape i 3x3 bondesjakk, de spiller med skitne regler. Kan med pene ord si at jeg ble regelrett hustla av en liten krabat på 10 år:s

IMG_2705.jpg IMG_2709.jpgIMG_2714.jpg IMG_9584.jpg P1020148.jpgP1020229.jpgP1020241.jpg P1020287.jpg

Skrevet av henninkm 08:34 Arkivert i Kambodsja Tagged backpacking Kommentarer (0)

Melaka

Malaysia

sunny 35 °C
Se Reiserute på henninkm's reisekart.

Hadde i utgangspunktet ikke tenkt å gi Melaka en egen post, men pokker heller. Sted er så fint og er det beste kompromisset av historie, strand, god mat, shopping uten innpåslitne selgere som har møtt meg så langt. Kort fortalt er Melaka er en by på vestkysten av Malaysia, ca 2 timer fra Kuala Lumpur. Byen har vært et knutepunkt for handel gjennom flere hundreår og har derfor vært et yndet objekt blant erobrere. Etter å ha vært under under portugisisk, hollandsk, britisk og japansk makt bærer stedet tydlig preg av forskjellig epoker, i motsetning til mye annet er det meste fortsatt godt bevart.

Reise alene har helt klart både fordeler og ulemper. På grensen til morsomt er det jo når man går ut for å spise og nesten føler seg latterliggjort når man ber om et bord.

”One table!”
”How many persons?”
”One”
”Just One?”
”Yeah”
”So only you then?”
“Yes, only me!”
”Okeyyyyy.......table for one then”
”...Thank you...”

For så å bli plassert sånn rett ved kjøkkenet, utgangen eller toalettet. Som om ikke det skulle være nok blir man kontinuerlig spurt hvordan det går – joda, går bra her! Som det også gjorde da du spurte sist, for under ett minutt siden...

Senere i kveld (natt, lokal tid) er det Champions League-finale. Et par flasker brygg er ervervet og jeg har hooket opp med et par andre ManU fans (og én Chelski fan – buuu). Tonight its coming home:)

IMG_2665_1.jpg
St Paul's Church
IMG_2657.jpg
St Peter's Church
IMG_2680.jpg
Stadthuys - Offisiell residense for de hollandske guvernørene
IMG_2671.jpg
Orangutan House - Nasjonalsymbolet til Malaysia

PS! Ligger litt etter på postingen. Nettet er ikke av typen kjapt her, og det er for å være helt ærlig andre ting jeg heller vil gjøre enn å sture foran pcen.

IMG_2670.jpg IMG_2656.jpg

Skrevet av henninkm 05:17 Arkivert i Malaysia Tagged backpacking Kommentarer (0)

Kuala Lumpur

semi-overcast 35 °C
Se Reiserute på henninkm's reisekart.

Etter å ha vært offer booking fee, overvekt-fee, airport fee, terminal fee, environmental fee, toll fee settes kursen mot Kuala Lumpur (Malaysia). Mer eller mindre urimlige avgifter (mest mer urimlige) i tide og utide (mest utide) begynner å bli kjennetegnet for Filippinene. Heldigvis er jeg er flink til å smørte meg flittig med tolmodighet.

Jeg må ærlig innrømme at det var smådeilig å være tilbake i ”sivilisajonen”. Hostelet vårt, en falleferdig rønne, er på en eller annen måte udefinert skjarmerende selv om hasjstanken river i nesa, veggene til naborommet er meget tynne (!) og personalet er av den mindre servicemindede typen. Siden jeg har vært i byen før er mine planer i utganspunktet ikke stort andre enn å få meg kinesiske visum, farte rundt i sentrum, shoppe litt og se på grotter ½ time utenfor byen.
IMG_2603.jpg
Rommet
IMG_2648.jpg
Petronas tårnene - verdens høyeste tvillingtårn

Freidig møter jeg opp på den Den kinesiske ambassaden i tro om at et sjarmerende smil og rød t-skjorte vil gjøre trikset. Tro om igjen, ”Sorry Sir, you have to apply in your own country, NEXT”. Okei, jeg spør om hvorfor, “Sir, I can’t tell you, NEXT”. Systemet her er så firkantet at det kan gjøre en gal.

Når alt virker svart, prikker noen meg på skulderen, det er en jeg har snakket med i køen. ”Need help?”. Før jeg vet ordet av det er han vært på telefonen med forskjellig offentlige instanser og vi befinner oss i bilen hans på vei til Den norske ambassaden. Karen forteller at han tidligere har vært leder for et stort firma. Etter at han han mirakuløst ble frisk etter å ha vært dødssyk har han nå pensjonert seg og vier livet til andre ting. I motsetning til mye annet man hører tror jeg på historien hans. Noe skeptisk blir jeg da han stopper bilen og lener seg mot meg. Han begynner å snakke fanatisk om hvordan meditasjon er løsningen på alt og at man må slå av hjernen for å finne svar. At man må pense unna den kyniske ”demon path” og heller velge den spirituelle ”holy path” Jeg antar dette er noe man må finne seg i når han hjelper meg ”free of charge”.

Er tilbake på ambassaden neste dag med en enda større bunke dokumenter, uten det ser ut til å løfte noen kinesiske øyenbryn. Antar jeg får prøve igjen i Phnom Penh (Kambodsja).

Ellers hadde vi en noe spesiell opplevelse da Andreas og jeg var ute og spiste en kveld. Ut av intet kommer det en tamil, 2 meter høy og 120kg, hopper av mopeden, tar løpefart og utfører en god gammeldags fly kick midt i fleisen på vedkommende ved nabobordet. Da servitøren kommer med regningen uten at vi har bedt om den og vi ser Mr Rambo har en gunner i beltet ser vi vårt snitt til å stikke halen mellom beina og tusle unna.

Andreas drar nå tilbake til Singapore, så jeg får et par dager på egenhånd før jeg møter tjekkerne Stepanka og Martin i Kambodsja.
IMG_2610.jpg IMG_2612.jpg IMG_2630.jpg

Skrevet av henninkm 05:01 Arkivert i Malaysia Tagged backpacking Kommentarer (0)

17.Mai

Manila

semi-overcast 31 °C
Se Reiserute på henninkm's reisekart.

Vi er nå blitt til kun Andreas og meg, og planen var å feire den store dagen på ambassaden i Manila. Noe merkelig finner vi det at ambassaden har valgt å legge feiringen til kvelden den 16. Det gjør i utgangspunktet ikke så mye, det gir oss heller mulighet til å reke gatelangs i downtown Manila. Underveis prøver jeg så godt jeg kan å lære han svenske norske tradisjoner som å proppe seg med ”glas och korv”, uten at jeg tror han blir så veldig imponert.

Mitt inntrykk av Manila var fra før av ganske frynsete, og jeg tror det er en by man må bruke litt tid for å like. Vår knappe tid går til å utforske de få serverdighetene som er i byen, hvor nærmest 100% er dedikert til landets store helt, Rizal. Rizal er Filippinenes svar på Gandhi og etter å ha bli henrettet nærmest er som martyr å regne.

Senere var det vin- og tapas-kveld (gratis) på hostelet (et av beste stedene så langt). Og bare til informasjon, Sør-koreanere har ikke ”svenskevitser” om Nord-korea. Vet at landene har et noe turbulent forhold, men makan til punktering av stemningen har jeg aldri vært med på.

Hipp hipp hurra for NORGE:)

IMG_2583.jpg IMG_2589.jpg IMG_2596.jpg

Skrevet av henninkm 23:22 Arkivert i Filippinene Tagged backpacking Kommentarer (0)

The Curse

Boracay

storm 28 °C
Se Reiserute på henninkm's reisekart.

Ved å stå opp tidligere enn tidlig tirsdag morgen greier vi å få plass på det overprisete flyet til Manila. For å si det sånn, filippinerne har tydligvis fulgt godt med i bed.øk-timen og kan den enkle kunsten å skru opp prisene til astronomiske høyder når de innehar monopolsiuasjon (buss og off.kom streiker). Planen er å ta det korresponderende flyet til Boracay (tropisk paradis), men allerede ved innsjekking får vi vite at det er noe forsinkelser. En times forsinkelse blir til fler og vi får en noe uroende beskjed når vi for ørtende gang spør om vi kan boarde snart. Eksakt sitat ”Det opprinnelige flyet kunne ikke ta av fra den forrige destinasjonen pga dårlig vær. Men vi (understreket vi) har nå ordnet et nytt fly til dere. Det skulle egentlig inn på service, men er nå klar på rullebanen”. Usikre på om glede eller frykt er den riktige følelsen finner vi ut at flyet vårt er av typen propell og det burde kanskje ringe noen varsellamper når mekanikerene fortsatt driver og skruer på motoren da vi er på vei inn i flyet. Skandianaverne har fortsatt Dash-8-ulykkene fra SAS frisk i minnet, og et par obligatoriske vittigheter er helt klart på plass. Maska blir vel lang da vi vel inne i flyet faktisk finner ut at flyet er nettopp er av typen Dash-8. (Dash-8 har vel fortsatt flyveforbud av SAS?) Aldri vært særlig troende eller overtroisk, men i en stund som dette begynner man nesten å lete etter retningen mot Mekka.

Flyvertinnen virker nærmest å være tatt inn rett fra gata, da hun faktisk sitter og leser på side 10 i manualen ved take-off. For anledningen også kledd i hawaii-skjorte. Boroligende er det vel heller neppe da vi etter å ha hørt kapteinen snakke spør flyvertinnene om kapteinen er skandinavisk. ”Han er fra Norge eller New Zealand”. Ja enten eller sier nå jeg...

Historien er ikke det minste overdrevet, men vi kommer heldigvis helskinnet frem til Boracay. Neste morgen våkner vi opp til meldingen at en tyfon er på vei inn mot øya. Herlig. Det er virkelig sant det vi har snakket om de siste dagene. Det virker som Mt Kinabalu har ”put a curse on us”. Hver gang vi er samlet alle 4 skjer det noe dårlig. Magesjau, misse flyavganger, null hvalhaier (Adam), tyfon, ja lista er mye lenger enn jeg gidder å nevne her. Direkte festlig er det jo når vi går ut for å spise og pommes frites’n blåser av tallerkenen. Vi finner stiger å gå under, søler salt, åpner paraplyer innedørs, knuser speil i vår tro om at vi kan reversere ”curse’n” med å overbelaste oss selv med ”bad luck”. Kanskje var det fordi vi ikke fant noen svart katt eller indianergravplass, men det så ikke ut til å hjelpe nevneverdig.

Vel, det ble kanskje ikke så mye strand og vinden var altfor sterk for kiting (grunnen til at vi kom). Men når øya har ting som Hobbit House er det umulig å ikke ha det moro. Hobbit House er en bar/restaurant hvor alle servitørene/servitrisene er dverger – kan det bli bedre? Vi nynnet flittig i vei på ”dream a little dream of me” og det er vel nesten undøvendig å si at vi etter hvert ble mer enn ”småfulle”. Da vi ble sittende ut i de ”små timer” viste de ansatte sine ”korte lunter” da vi ikke hadde ”småpenger” til å betale for oss. Uff, det er så altfor lett å ha det morsomt på andres bekostning, men ikke døm oss for det.

Etter fire tyfonfylte dager tar vi turen tilbake til Manila, dog ikke med et Dash-8.

1.jpg 3.jpg 4.jpg 6.jpg 5.jpg

Skrevet av henninkm 09:11 Arkivert i Filippinene Tagged backpacking Kommentarer (1)

(Innlegg 11 - 15 av 21) « Side 1 2 [3] 4 5 »