Den O store reisedagboken :)

Vi sklir ut av smoggen i Bejing og drar østover til kysten og byen Yantai i Shandong-provinsen. Shandong er på størrelse med England og 93 mill innbyggere.

EM-finalen BI-style blir å leie en hel toppetasje med bar. Ellers blir dagene fylt med bedriftsbesøk og kveldene fylt med %. Noe som skulle vise seg å bli en opplevelse er da lærer, Jan, trenger 2 elever til å holde han med selskap under en bankettt med Shandong People’s Association for Friendship with Foreign Countries.

Selskapet teller totalt 6 og vi håndhilser på Wise President, Mr Song, som beleilig nok ikke snakker et pøka ord engelsk. Vi får så vidt drikke i glassene før han reiser seg og utbringer en skål, ”gambei”. Det lille glasset går ned på høykant. Vi får knapt satt oss før Mr Song nok en gang, ”gambei”, ølglasset må ned på styrten. Jeg lurer på hva pokker som feiler han kineser’n. Trodde ikke disse kara var så hard på flaska. Eneste som mangler er litt Foo Fighters i bakgrunnen så har man jo et godt gammeldags norsk vors. Maten kommer på bordet, ”gambei”, Mr Song kaster i seg vinglasset som det var dop for en sykkelrytter. Med andre ord, ”gambei” = ”bånski”. Ikke noe nipping i glassene her i gården. Med Mr Song ved min side, kun adskilt av brennvinsflasken mellom oss, ble vi etterhvert gode venner. Gambei. Om det noen gang skulle være behov for det er jeg mer enn velkommen til å bo hos han og hans familie. Disse kineserne sier masse sprøyt. Masse god mat ble spist. Det inkludere de ”1000 år gamle eggene”, råtne egg! Jaja, gambei!

De sier man kan sitte dagevis i møte å få utrettet det samme man utretter på en middag. Jeg begynner å skjønne hvorfor - Gambei - Kineserne rater deg på hvor mye man kan drikke. Vel, jeg bestod manndomsprøven, klokka var 8 og vi var møkk dritings.

Sightseeing

Vinsmaking

Warm welcome

Business suit BI-style

Det er som noen kastet lasso rundt herr Moe/fru Luna. Ikke bare-bare å gå fra å reise med mer eller mindre ”open minded” folk til gruppereise med BI. Bare hotellet vårt, Beijng Grand Millenium, legger an tonen for hvordan dette skal bli. 5 stjerner +, til og med egen hodeputemeny – 8 forskjellige! Jomfruer i nød hadde vært mindre klare enn pikkoloene, og tror de hadde neppe nølt om man hadde bedt om få tennene pusset eller tørket stumpen.

Kina og Beijing, Peking blant nostalgiske akademikere, er alt annet enn jeg forventet meg. Nå er vel neppe den delen av Beijing jeg ser representativet for hvordan det virkelig er, men man kan ikke bli annet enn imponert over utviklingen i Kina, på grensen til skremmende. Det bygges og bygges og nye skyskrapere dukker opp som paddehatter. Kina er virkelig på vei opp og frem. Igjen er det vi som kan lære av kineserne ikke omvendt. Men man mister mye ved å bare se det rike Kina, håper vi får opppleve litt annet også.

”Man er ikke en ekte mann før man har klatret Den kinesiske mur” – Mao Zedong

Gårsdagens fuktige kveld sitter fortsatt godt i kroppen da vi karrer oss opp på muren, og Maos ord om ekte mann kunne ikke virke mere fjernt. En kinamann kanskje? Smoggen, eller overskyet som de lokale kaller det, ligger som en tettvevd silketeppe og utsikten like bra som under hopprenn i kollen. Tror Armstrong skulle tatt et meget stor steg for å skue veggen fra månen den dagen.

Vi peiser på med Himmelske fredsplass, Forbudte by, Temple of Heaven, Sommerpalasset, Lama tempel, Ming gravene pluss diverse silke- og perlefabrikker, te-partys og akrobatshow – 12 stk på en sykkel!

Hvis noen husker karen som hjalp meg i Kuala Lumpur (holy path og demon path)? Ble sjokkert over å finne ut at han var Wise President for et stort firma som har billboards over alt her. Verden er liten.

Vet ikke hvor mange updates det blir tid til heretter..

”Ying & Yang”

Med en balanse som delvis sliter med å holde kroppen på selv det bredeste fortau og offisielt blitt tildelt prisen for ”stiveste rygg under 80år” av min gode venn og fysioterapeut, Sondre, burde jeg visst det var å be om trøbbel med ”Tai Chi”-kurs 0800 om morgen. Skrotten var definitivt ikke klar for ”wax on, wax off” fra guru ”Mr Miagi” på den side av lunsj. Hadde vært nok med et par ”hode-skulder-kne-og-tå”, men artig var det.

Min kostbare tid ble delt 50-50 mellom shopping og sightseing. Tok et steg tilbake i tid og labbet rundt i gamle Hong Kong. Av en eller annen grunn når noen først selger noe, selger hele gata det samme, ginseng og hele gata selger ginseng, tørket fisk og hele gata selger tørket fisk. Ja, dere skjønner tegninga. Og hva er vel mer naturlig enn å bygge en utendørs rulletrapp på 800 meter midt i byen, verdens lengste? Går seff nedover 05-10, opp 10-midtnatt!

Smetter inn på det 125 år gamle Peak Tram opp til Victoria Peak, 552 meter. Tøyer nesten grensen for gravititet der den nærmest loddrett smyger seg oppover. Ikke glem at kordinatene fortsatt sier HK, så på toppen, selvfølgelig et kjøpesenter. Og før jeg vet ordet av det står jeg med én kule Häagen Dazs i kjeks til den nette sum av 55kr. Som å sette 0 som nevner i Hennings marginale substitusjonsbrøk , men utsikten var priceless.

Været var mer enn knall helt til siste dag og byen ble sjekket opp av tyfonen fra Filippinene. Først tyfonvarsel 3, så senere tyfonvarsel 8. Ut av 10, vindfullt! Mer enn utallige timer ble brukt på flyplassen før flyet fikk en meget spennende take off. Og like etter, BOOM, lynet slår ned i flyet.

Nå venter ”studier” i Kina. Nasal ”morn” og ”heisann” er innøvd og løssnippen funnet frem. Med andre ord klar for BI. Til og med BI-uniformen er i boks, blåstripet skjorte og hvit bukse. Er flau!

Såvidt landet i ”Las Vegas of the East” før jeg får slengt på meg på meg én av de 5 skjortene og dressen, kjøpte for en slikk og ingenting i Vietnam (og skoene jeg sist brukte i jungelen i Laos..). Slikk er $90USD om dagen, som igjen er ingenting med dagens kurs. Så totalt, for ingenting og ingenting, det er hvertfall slik mattelærerne prøver å få oss til å tenke. Finner meg en finsk venn på guesthouset og vi stikker ut for å gamble stort. Lang historie kort så skjønte jeg ikke halvparten av alle de kinesiske spillene, og det blir nok fortsatt grønn Go’dag når jeg kommer hjem.

Ikke rare størrelsen på byen, et par øyer og 450 000 innbyggere, lite mot Hong Kongs 8mill. Med alle skyskraperne er stedet nesten høyere enn langt, men likevel proppet av gamle portugisiske sights. Starter med utsikten fra høyeste punkt, Macao Tower. Raskeste vei ned igjen, strikk selvfølgelig..

”Why live on the edge when you can jump off?”

Et par Macao-$ ut av lomma, på med sela og vips innser man ikke er helt ferdig med å gamble, denne gangen med livet som innsats. Blir helt ”Moe i knærne” på kanten, det virker med et uendelig langt ned. Og det er langt ned, 233meter for å være eksakt. Eller noe mer håper jeg siden selve hoppet er den lengden. Det tilsvarer eksakt 2 ganger høyden av Oslo Plaza. Skal ikke være høyere i hatten enn å si at jeg holdt på å tisse i shortsen. Var badeshorts, men likevel. 5-4-3-2-1-GO! Jeg må hoppe. Planen var å ta stort WUUHUUU på vei ned, det blir noe mer lignende et astmaanfall. Smeltet nok ingen hjerter. En helt sinnsyk crazy opplevelse. Kryss i boka, verdens høyeste bungee jump gjennomført – wuhu

Når beina endelig slutter å skjelve kjøres det på med diverse flere sights. Men å lese om det er for dere kjedelig, kjedelig, kjedelig. Musemuet var forresten ganske tøft.

Det er virkelig en viss portugisisk skjarm over stedet, kunne like gjerne vært i Portugal. Reise alene får deg ofte oppi situasjoner man aldri hadde vært ellers. Møter på verdens hyggligste mann, hvertfall Macaos hyggligste, da jeg skal ha en flaske vann. Etter 45min med ”small talk” insisterer han på at jeg ikke skal betale.

Blitt fortalt at den macanesiske maten skal være så fantastisk. Ble mer enn skeptisk da jeg ble anbefalt torsk av servitrisen. Det er vel ikke akkurat livretten. Må svelge både mat og ord, for det var en gastronomisk nytelse. Hvem ante at torsk kunne være så godt.

Litt skuffet over å ikke få tid til alt det jeg prøvde å rekke over, melder jeg meg på et par guideturer. Det er ikke så lett å få til ting på egenhånd for en billig penge uten en del planlegging i Vietnam.

Cu Chi tunnelene stammer fra delvis fra krigen med franskmennene, men mest fra Vietnamkrigen. Det er et massivt tunnelsystem brukt av ”Cu Chi”-geriljaen til bruk både under taktisk krigføring og til å gjemme seg fra fienden. Ikke annet enn imponerende at de 200km med tunnelgang alt er gravd ut for hånd. En haug med leirer midt i jungelen ville fått selv den dummeste amerikaner til å skjønne at det var en tunnel i nærheten, så den utgravde leiren ble nødt til å bli dumpet i Mekong. Ofte flere kilometer unna. Mange levde flere måneder, til og med år, under bakken. Der hadde de oppholdsrom, brønn med fersk vann og system for å transportere røyk fra matlaging til overflaten.

”Very good American killer. Killed many, many, many Americans...”

Enkelt å se at det ble mye for enkelte av amerikanerne som var med, da vår kjære, rare, guide ikke ser ut til å greie å stoppe å poengtere (riktig med 3 infinitiv?) hvor mange amerikanere som ble, i følge han, ”slaktet”.

Først prøver vi et skulested, et hull i bakken med lokk. Vår, igjen rare guide, sier jeg er for feit til å prøve og påstår jeg hadde blitt som ”hånda i godterikrukka” – inn, men ikke ut. Maks 32” rundt livet. Prøver heller den store brede (60x80cm) ”turisttunnelen”. Mange meter under bakken melder klaustrofobien seg delvis. Andre steder er tunnelen så trang at jeg ikke kunne stikke inn hodet en gang.

Dagsturen til Mekong deltaet var kort og godt bortkastet tid og penger. Har nå i det minste opplevd Mekong i 4 land nå. Noen bedre?

Lei av dårlige guideturer stikker jeg til Mui Ne. En sanddyne ved havet de har stappa en drøss med resorts på. Gudene har spådd bra vind og jeg drar dit for å kite’e. Men æsj, null vind. Det blir heller sanddynesafari. Blir for dyrt å hyre jeep på egenhånd og prøver derfor å henge meg på andre grupper, men ingen vil ha meg. Skjønner jo hvordan de tenker, alenereiser – weirdo.

Jeg leier meg moped. Ørken + moped = respekt Ullevålseter. Ga rimlig fort opp med å leke ”Paris – Dakar”, men fikk med meg både svart og hvit sanddyne for det.

Midt i ørkenen ringer telefonen. Nok en selger regner jeg med, eneste som ringer meg. ”Hei, det er ... fra Skandiabanken!”. Great, har noen kødda med visakortet mitt nå? Det eneste betalingsmidlet jeg har. Nei, det er min forhenværende utleier som har spurt om verifikasjon av kontonummer. Har han plutselig bestemt seg for å betale tilbake depositumet jeg har mast om? Tross alt bare 6mnd siden jeg flyttet ut. Det beste er at han ikke har nerver til å ta kontakt eller si at han har overført penger til meg. Det er ikke ofte jeg føler for å gi bank, men jeg har så lyst å gi denne karen en runde juling.

Å følge det ”detaljerike” kartet på baksiden av et visittkort er selv for en gammel orientertløper vanskelig. Veivalg blir tatt på gefühlen. På jakt etter ”spiritual springs” kjører jeg meg selvfølgelig vill på landsbygda. Men å være ”lost” er egentlig det beste av alt. For da jeg er som mest fortapt møter jeg 14 år gamle Tiah og hennes 2 brødre. Kildene er ikke langt unna og de gir meg en førsteklasses guiding av stedet. Minstemann, 7år, er forresten 110% en kommende standup-komiker. Ikke ber de om å få noe for strevet heller.

Jeg er motstander av å gi penger og ting, men pokker heller, jeg ble sjarmert i senk. Jeg stopper på nærmeste kiosk, hvis det er et passende betegnelse for et skur med iskremutsalg, og kjøper is. Jeg håper uansett det er tanken som teller, for isen den var smeltet da jeg kom tilbake.